Til helvete to ganger og himmelen en gang

Disse første ukene av juli skulle vært sol, sommer og nytelse.Og det har nå vært sol og sommer mye av tiden, men nytelse.... jo noen timer innimellom. Noen helvetes uker har det vært for to grunner. Den ene holder jeg foreløpig for meg selv og den andre vet dere om.

På mandag dro Mini'n og jeg på butikken sent og fikk dermed også henta posten sent. Og der lå brevet... fra Telemark sykehus.
Jeg la det på bordet, mens jeg ryddet inn varene. Men det var akkurat som det lå der og ropte på meg... Jeg latet som jeg ikke hørte det og gjorde en masse som aldeles ikke, var nødvendig.
Til slutt måtte jeg åpne det og der sto at jeg hadde time på onsdag. PÅ ONSDAG!!!! Kl 13.00. Og klokka var halv  elleve på kvelden på mandag.
Her måtte barnevakt til Mini'n ordnes.
Jeg kjente at blodtrykket var faretruende høyt. Jeg ordnet med barnevakt hele onsdag og gikk for å legge meg sammen med Mini'n.
Etter å ha snurret rundt i senga som en propell en stund, skjønte jeg at det ikke kom til å bli all verdens søvn den natta. Så jeg sto opp og gikk å la meg på sofaen.
Da jeg våknet neste morgen med ett mykt kinn mot mitt, tenkte jeg at livet ikke var så verst.
Så husket jeg på at jeg skulle på sykehuset neste dag og få dommen.
Var det kreft denne gangen? Eller godartet svulst? Eller var det det jeg håpet på? En cyste de kunne tappe ut?
Tirsdagen kom og gikk i stillhet, og det ble enda mindre søvn den neste  natta.
Onsdagsmorgenen våknet jeg rundt 8 og kikket ut på været. Om det hadde bøttet ned og tordnet, hadde det passet humøret. Men sola skinte og det var varmt. Jeg tok på meg hvit shorts og singlet. Singletten tenkte jeg at var lettvint og ta av på sykehuset.

Mini'n var vanskelig å få ut av senga, men han kom nå diltende etterhvert. Jeg så at humøret hans var minst like dårlig som mitt. Da han var ferdig med frokost og ferdig kledd med capribukse og t-skjorte, rant tårene stille nedover kinnene hans. "Jeg vil være med deg, mamma" sa han. Og sånn ble det. To telefoner senere dro vi to avsted, til ett sykehus i nabofylket.

Vi var der en drøy halvtime før vi skulle være der, men vi var lei av bil og omkjøring, så vi gikk inn og meldte vår ankomst. Tre minutter etter ble jeg ropt opp.
Mini'n fikk ikke være med inn i puppeknuseriet  (les mammografi)så han fikk telefonen min og ble veskepasser rett på utsida døra. Rafiografen ville vite hvor den berømte kulen var og satt på en hvit tapebit over den.
Jeg bekymret meg litt for han som satt på utsida, men bildene ble tatt på noen få minutter og jeg fikk gå ut og hente han, før jeg skulle ha ultralyd.
Det kom inn en dame og presenterte seg og sa hun var overlege og skulle ta ultralyden.
Da jeg fikk den klissete geleen på meg, tenkte jeg at nå får jeg dommen. Jeg frøs og kjente jeg ble kvalm idet hun satt ultralyden på huden min. Hun førte den frem og tilbake og kikket på skjermen. Hun gjorde det en gang til, før hun sa " denne cysten var stor." Jeg hadde ikke sett på henne mens hun holdt på. Jeg snudde hodet og kikket på henne. "Ja det er bare en cyste, men jeg skal se ordentlig rundt."
Jeg fikk hjertet i halsen og blodtrykket steg.
"Det er bare den cysten og de godartede svulstene fra forrige gang er borte."
Hun pratet og pratet og jeg hørte ikke ett ord av hva hun sa. Jeg kjempet med følelser og tårer. Jeg kunne ikke grine her. Jeg kunne ikke rope "jaaa, for faen" heller..
Men jeg fikk med meg at hun sa den nok ville forsvinne av seg selv. Da høgg jeg til, mye hardere enn det var ment "Tøm den." Hun kunne godt gjøre det,sa hun, men det ville medføre ditt og datt... Jeg kikket henne bare inn i øynene og sa at jeg satt pris på hvis hun tømte den og at jeg ikke trengte bedøvelse. Ikke vet jeg om det var vanlig, men dette ville jeg ha gjort kvikt. Jeg ville ha min myke pupp tilbake.
Overlegen fant frem det hun trengte og ba meg snu hodet, da hun skulle stikke. Jeg lo litt og sa "det er jo ikke farlig hvis jeg besvimer, jeg ligger jo her." Men jeg snudde meg bort idet hun stakk, men jeg måtte jo se litt. Jeg ble så overrasket over fargen og mengden, at jeg brøt ut i "herregud, det der skal bli godt å få vekk."

Og her er resultatet. 15 ml.
Og jeg har myk pupp igjen.
Og ingen svulster, ingen kreft jeg kan dø av.

Resten av den dagen,Skal jeg skrive om senere.

Legetime

I dag er venterommet hos legen stygt. Taklyset lyser grellt ned på meg i ett vindusløst rom. Bildet av ei ku på veggen er ikke fasinerende idag. Plantene de har satt på golvet er bare grønne palmer, og jeg driter egentlig i om de får nok lys til å leve. Så får jeg se at noen har hengt opp de styggeste lampene over disse to palmene...I alt virvarret i hodet om stygge kubilder og planter, kommer legen ut og peker på meg med et vennlig smil. Vi har kjent hverandre i 34 år, og hun har alltid representert trygghet for meg. Hun har alltid ordnet opp, gitt meg medisiner, sendt meg sykehuset, når hun har trengt en annen mening. Hun har stort sett alltid hatt rett.
Men idag kjenner jeg ikke den tryggheten.

Hun sier først hei da jeg kommer over dørstokken. Latteren har alltid sittet løst på dette kontoret. Hun ler litt og reiser seg og sier "du klarte visst ikke å lukke døra idag " og går bort for å lukke den etter meg.
Jeg dumper ned i stolen og tenker tusen tanker på en gang.
Legen setter seg og ser på meg.
Jeg starter med ett skriv jeg trenger. Hun fyller det ut og ser på meg igjen og sier "det er mer, er det ikke?"
Vi er nesten for familie og regne etter 34 år. Hun vet mange ting om meg som ingen andre vet.

Den berømte puppen med kul i, blir ett tema. Hun spør 300 spørsmål. Det kjennes ihvertfall sånn ut. Jeg kan ikke svare på alle spørsmålene hennes. Klærne må taes av for hun vil se og kjenne. Armene løftes helt opp og ut til siden. "Det ser bra ut," sier hun. Hva er det som ser bra ut? lurer jeg på, en dame på 48 år, som gjør øvelser på ett legekontor, I dongeribukser med hull på kneet, uten klær på overkroppen. Det er ikke nødvendig å pynte seg for å gå til denne legen.
Vi ler litt. Vi må det.
Kulen får ett mildt møte med legen. "Oy,ja den er stor," sier hun, "kanskje vi må til med målebånd."
Jeg flirer litt og tenker på at en kamerat og jeg, for ikke lenge siden,
snakket om damer og øyemål og grisete mannfolkprat.
Hun trykker meg under armene og sier at det er fint. Hva er det som er fint?At jeg er nybarbert? Det var visst lymfene som var fine.

Legen er ferdig og ser alvorlig på meg  og sier at vi må sende en henvisning til sykehuset i Kristiansand. Jeg protesterer høylytt.Jeg skal ikke til Kristiansand, jeg skal til Telemark, der jeg har familie og venner og sier at hvis jeg skal ligge på ett annet sykehus enn hjemme, blir det der jeg kjenner noen. Jeg forteller henne om alle jeg har i Telemark. Hun finner ett nytt papir og tar ett par telefoner for å finne ut hvor hun skal sende det. Hun har visst ikke sendt noen til Telemark før.

Jeg betaler rett i overkant av 200.- og går ut til bilen.  Jeg må vente med å grine til jeg kommer hjem.
Nå er det bare den forbannede ventetida igjen.
Bilen er ikke låst og jeg tenker at hvis ikke raua hadde hengt på, hadde jeg nok glemt den og.....
Jeg vrir rundt nøkkelen og ser meg rundt. Ikke ett kjent menneske. Samtidig som jeg setter bilen i gir, renner den første tåren ned kinnet.
Jeg må samle meg, jeg skal hente Mini'n hos storesøster.

Utgangsdøra hos den eldste ungen min står åpen. Jeg går rett inn og sier hei. Skoa glemte jeg visst å ta av.
Jeg får noe å drikke. Kanskje jeg ser ut som jeg trengte det. Informasjon fra legekontoret blir gitt. "Det går bra, mamma" sier den eldste ungen min som er utdannet sykepleier. Hun er god å ha nå.

Mini'n og hennes to små kommer hoppende. "Hei Mommo" sier Mommos lille og ser lurt på meg. Han er familiens røver og er vel den som ligner mest på meg i sinn og sjel.
Det er oss to som sitter under kjøkkenbordet og leker med biler i selskaper, som de voksne prater og prater.
Den største av barnebarna  kommer bort og gir meg lang klem.
Små armer rundt halsen gir trøst for det meste.

Heldiggrisen meg.... tross alt

Jeg er syk.... men det er mest i hodet akkurat nå....
Jeg gruer meg til alt jeg skal gjennom og mest av alt gruer jeg meg til all ventetida....
Jeg tenker på hvordan alt blir, hvis det blir sånn....eller hvis det blir sånn....

Men heldiggris som jeg er, har jeg nær familie og noen venner som enten stikker innom eller ringer hver dag....ikke nødvendigvis for å snakke og spørre om den berømte puppen, som det er en kul i, men for å høre om det har skjedd no spennende.... eller for å invitere meg på mat eller opplevelser....eller gi meg en klem og spør om jeg trenger no.... eller hjelp til ett eller annet....

Mekanikeren var innom igår og hjalp meg med bilen....
Tante-ungene inviterte meg på middag og kake idag...
Jentene mine ringer hver dag eller kommer innom.... 
De nærmeste vennene sender en melding eller ringer...
Og mange Facebook venner sender gode tanker og ord via nettopp Facebook....

Alt dette betyr mer enn noen kan forestille seg. Det er ubeskrivelig godt når tankene blir vonde og vanskelige, at det popper inn en melding fra noen som bryr seg eller at telefonen ringer fra noen som vil høre hvordan dagen har vært...Da er det lett og fortelle en og annen røverhistorie eller ett eller annet jeg irriterer meg over, og humøret og tankene blir lysere.

Jeg orker rett og slett ikke å gå rundt å være lei meg over de som ikke gjør alt dette...eller de man trodde kom til å gjøre det...eller tilogmed de man forventet kom til å gjøre det...

Skal man bli frisk både i kropp og sinn, må man fokusere på det som er bra, og det som gjør tankene,humøret og hverdagen lysere.

Og jeg er en heldiggris, tross alt.

Kul i puppen 2

Noen ganger blir jeg så trøtt av å være sterk alene.

Dagene har gått siden den uhyggelige kulen ble funnet. Og jeg tenker at nå må jeg vel bestille time hos legen.
Mobiltelefonen ligger på bordet og nærmest skriker at jeg skal ta den opp og ringe og bestille.

Tankene sviver rundt...
Det er torsdag.
Hvis jeg ringer,så spør de hva det gjelder og jeg får time idag. Avtalen ungene og jeg har, går da i vasken.
Og da blir det kanskje ikke noe av helge-avtalene våre heller.

Jeg tar opp telefonen og ser om det finnes timer på nettavtaleboka til legen. Og det finnes en time 11.20 på mandag. Jeg logger inn og setter den timen på meg uten å skrive mer.
Se så, nå er avtalene våre i boks og time er bestilt.
Tårene renner stille ned... Nå kan jeg ta en pause fra kulen frem til mandag. Jeg skal leve frem til mandag. Kulen kan være der den er og la meg være i fred, så skal jeg la den være i fred.... tror jeg...

Jeg er sint og redd og tenker mange dumme tanker...
Men skal jeg sitte her i stolen og fortsette med det...
Jeg ringer min eldste og forteller om kulen og timen hos legen, og gjør meg mye tøffere enn jeg er...Hun kan jo ikke se at jeg er bleik og redd...
Men hun hører det og sier at "mamma dette går bra."
Ja det gjør jo det, tenker jeg. Jeg kan jo ikke passe på de ordentlig, fra den andre siden.

Mini'n roper på meg fra utsida.
Det er noe han vil vise meg. Takk himmelen for denne ungen som holder meg opptatt.








Kul i puppen

Det er i begynnelsen av juli... vi er akkurat kommet hjem fra stranda...
Dagen har vært flott, ungene har badet og bygd sandslott... jeg har plukket noen brennmaneter og fanget krabber.. .Vi har spist rundstykker og polarbrød med banan.. .
Jeg ler litt og tenker på ansiktsuttrykket til en pappa  jeg bød en banan mens jeg sa "alle apekatter må ha en banan om dagen, har du fått din idag?"

Ungene bestemte før vi dro hjem at vi skulle ha pølse og potetmos til middag idag. Jeg finner frem det jeg trenger av mat og redskaper og setter plata på, mens jeg klør på et myggstikk i kanten på bh'n. Ehmmm, det var da ikke ett myggstikk...  det er en kul...
En kul i puppen.... jeg kjenner jeg får høyt blodtrykk.... jeg blir litt svimmel...
Og sint.... Det er ingen kul som skal ødelegge dagen min....
Jeg fortsetter å lage middag og prøver å la være å tenke på den....

Pølsene er nesten ferdig stekt og potetmospulveret ligger i vann og melk og sveller. Jeg må kjenne en gang til... den er der fortsatt...

Ungene kommer løpende og lurer på om maten er ferdig... jeg glefser til og sier de får finne tallerkener.. .Ungene kikker på hverandre og gjør det de fikk glefsende beskjed om ...

Vi spiser i stillhet idag. Det er akkurat som ungene skjønner at her er noe virkelig galt.
De løper ut når de er ferdig. Jeg rydder av i stillheten og kjenner en gang til. Den er der fortsatt.

Jeg går ut til ungene og sier at vi skal en tur til havet. De hyler av glede og løper til bilen.
Bilen gjør ett byks idet jeg slipper clutchen. Jeg, som har hatt sertifikat i så mange år,at jeg snart ikke husker hvilket år jeg fikk det, slipper clutchen for fort.

Vi er snart ved havet. Ungene løper avgårde, mens jeg går stille ned til vannet. Jeg plukker opp to stein og kaster de så langt jeg kan få de, mens tårene renner sakte ned på kinnene. Skal jeg dø nå? Skal ungene vokse opp uten meg? Hva skjer etter døden? Kan jeg passe på de derfra?

Jeg ser ungene løper fra bølgene og hyler av fryd når de blir våte på beina.
Skal jeg ikke få oppleve det neste år?
Vil de dra ut hit til mitt favorittsted og minnes meg?

Jeg kjenner en gang til, den er der fortsatt. Den dumme uhyggelige kulen.

Mørket senker seg og ungene er i seng og jeg går gjennom forsikringspapirene for å se at alt er i orden. Jeg er redd. Redd for å dø fra ungene. Redd for hva som skal skje med de.
Har jeg ikke en kreftforsikring tro... jo der var papirene på den. Hvis jeg overlever i 30 dager etter å ha fått kreftdiagnose, får jeg en sum på kontoen.
Aldri så galt at ikke det er godt for noe. Da skal jeg ta med ungene på en måned ferie og kose meg gløgg fordervet,før jeg må på sykehuset.
Men... jeg må jo overleve de 30 dagene først .. .

Jeg våkner av at Mini'n rugger i meg og spør hvorfor jeg sover i stolen...
Trøtt i trynet, er bare forbokstaven.
Jeg forklarer at jeg måtte ta noen kontortimer og ble kjempetrøtt.

Forsikringspapirene flyter utover bordet. Jeg skynder meg å pakke de sammen og går på kjøkkenet og setter på kaffien og smører to blingser til Mini'n,før jeg går på badet og lukker døra stille bak meg.

Jeg pusser tennene og kikker meg i speilet for å se om jeg ser no anderledes ut. Jeg er dradd og bleik og trenger mascara.

Men hvis den hersens kulen tror at den skal få ødelegge denne dagen, tar den feil. Den dumme kulen får bare være der den er, jeg pakker unger og ting og drar på stranda.

Livet er ikke det verste man har.. ..

Jeg har ønsket meg hengekøye i flere år og endelig fikk jeg den før helga.
I dag ble den satt opp på verandaen.
Den er svær.... og knallgod.....

Telefon, damp,bok og munkholm i hengekøya...
Da kan humla suse og livet gå litt sent....
Det er ikke mange bekymringer og sorger som påvirker meg da....

Beina har fått litt farge, innimellom alle fregnene...

Med ett lunt smil kom Poden ut og spurte om ikke jeg ville prøve en av støvlene mine....
Jeg skjønte jo at her var det rampestreker på gang....

Jeg balanserte meg opp på og fikk vippa kroppen opp på kanten av hengekøya....
Poden lo av at jeg strevde litt og lurte på om jeg var blitt steingammel.....
Jeg puttet beinet oppi støvlen og takket høyt for at vannet oppi støvlen var temperert. 

Han måtte prøve selv også....
Då han sto der med beinet i støvlen, lo han godt og så " nå er det meg og Emil i Lønneberget.... og støvlen er tett."

Han lo hjertelig av dette...

Og da han var ferdig med å le, måtte han prøve hengekøya.

En god venn ringte og spurte om jeg ville ha noen planter fra ett hagebed som skulle tømmes og da var jeg ikke sen.... det var blant annet 4 forskjellige Hosta'er....

Og kveldsmat fikk vi og....
Tomatsuppe med makaroni og egg,
Og kremet kantarellsuppe....og godt brød....

Venner for livet

Hun er 5 og han er 7 og de holder godt fast i hverandres hånd, der de går langs veien.
De snakker forskjellig dialekt, da den ene er på sommerferie. De ler av hverandre og prøver å snakke slik den andre gjør.
Han sier at hun er kjæresten hans og lover å passe på henne bestandig.
De voksne ler litt av de to små menneskene, som er uadskillige hele sommeren.

Neste sommer kommer, og han er 8 og hun er 6 og de er uadskillige denne sommeren også. Han knytter neven til en gutt som sier no stygt om henne og truer han med bank.
Aldri sier noen noe stygt til henne. Alle vet de får med han og bestille.

Årene går og de to er tenåringskjærester. Aldri faller det ett vondt ord de i mellom. Men da sommeren er over er kjæresteforholdet over. Ingen uvennskap eller vonde ord de i mellom.

Enda flere år går og de er voksne og har flere somre sammen. Aldri vinterstid, da avstanden er for lang med is og snøføre. Aldri har det falt ett vondt ord de i mellom.

De er godt voksne og møtes igjen. Han er lykkelig gift og hun er glad på deres vegne.

Hun har nettopp vært gjennom ett helvete og stoler ikke lengre på folk enn hun kan kaste ett piano.

De to har delt alt to mennesker kan dele og er likevel verdens beste venner og ønsker at den andre skal ha det godt.

De snakker i mange timer, og hun kjenner at livet er lettere å bære,når han er der.  Hun vet at hvis hun trenger han, er han en telefon unna.

De sier hadet bra, etter utallige kopper med kaffi. Og de vet begge to,
At de vil alltid være der for hverandre.

Dødsstraff er for mildt

Jeg var på café alene og betraktet folk rundt meg. Jeg fikk se en eldre herremann som nettopp var ferdig med middagen sin. Var hans kone død.. eller på sykehjem... eller på sykehuset...kanskje han bare ikke orket å spise alene enda en dag....
Kanskje han var på vei til Kristiansand, for å besøke en av ungene sine.... eller kanskje han skulle på brigde-kveld med herremann-kompisene sine...

En ung dame med ei lita jente kommer og setter seg to bord bortenfor herremannen. En, etter min mening, altfor ung mor, med ei lita snuppe med rosa kjole og matchene hårstrikk i de sommerblekede krøllene. Snuppa spiser rundstykket sitt og hopper ned fra stolen og hopper litt frem og tilbake, som en liten sommerfugl som flyr, litt hit og litt dit...

Jeg ser at herremannen følger henne med gode snille øyne. Kanskje han tenker på sine egne barnebarn, som kanskje bor langt borte.

Den lille snuppa hopper forbi han og kikker litt på han, og hopper videre.
Hun kommer tilbake og den gamle herremannen har fisket opp en mynt av lomma og vil gi henne.

Da blir det liv i leiren. Den altfor unge moren spretter opp av sin stol, griper snuppa og kjefter på herremannen og sier at gamle griser ikke får lov å gi hennes barn noe som helst og før hun går, sier hun at han burde skamme seg.

Den gamle herremannen sitter igjen og tårene renner. Han ville bare være snill.

Den altfor unge moren er kanskje misbrukt av en gammel mann... eller blitt skremt av historier....

Jeg mener at dødsstraff er for mildt for de som misbruker barn.
At man får 4-5 år i fengsel, for å ødelegge ett liv i starten, er for lite...
At bevisene gjør at slike saker blir henlagt, er en skam....
At slike episoder som beskrevet her, aldri burde hendt, er vel alle enige om....
Jeg lurer på hva vi kan gjøre.... 

På blå resept

En venninne ringte idag og var litt nedfor. Vi pratet og lo og jeg fortalte noe fra mitt liv, både på godt og vondt  og hun fra sitt.  Rett og slett en oppdatering på hverandres hverdag..

Vi hadde mye og fortelle hverandre og til slutt lo vi så tårene trillet av hverandres historier...

Og plutselig forteller hun at hun hadde møtt min eldste datter på butikken og hun lo mens hun sa noe om at eple ikke falt langt fra stammen ogsåvidere....😛😛

Og da vi var ferdige med å le av det, sa hun "sånne folk som du og din datter, burde finnes på blå resept. Nå er dagen min god"

Jeg slapp og vaske denne buksa

Med tenåringsdatter og en gutt på ni, blir det mye klesvask....
Klær blir tatt av rundt omkring. Og på denne årstida, både ute og inne.
Klær blir slengt under senger og sofaer, og lagt på de merkeligste plasser.

Tenåringsdøtre bruker mer klær i løpet av en uke, enn hele garderoben min tilsammen. Og rene og møkkete klær, klær som kun er prøvd på, og klær som er funnet for små eller for store, i en haug.

Guttungen på ni, skifter ikke før han må. Men han må, hvis det blir en vanndråpe på enten bukse eller genser, shorts eller t-skjorte.

Klesvask er ikke bare klesvask. Først så skal man jakte på de.... under senger, bak sofaen, i skohylla, som egner seg godt til svette sokker...😜

Og når man har jaktet ned en passelig haug, som strengt tatt burde lagt i kurven på badet, må man bære det ned i kjelleren og sette på vaskemaskinen, Med vaskepulver og litt godlukt.
Ett par timer senere, må klærne enten henges opp, ute eller inne, eller gjøre kort prosess, og  putte de inn i tørketrommelen.

Uansett, når klærne er tørka, skal de brettes og ikke minst, legges vekk.
Hos oss, kan dette by på en utfordring eller to.😀

Men avogtil så hender det at det dukker opp ett håndkle med hårfarge på eller ei bukse med hull i....
Då slipper jeg å vaske det plagget.😜😜

Telt-tur, nei mange tusen takk

Det er sommerferie og mange drar på telt-tur.

Telt, liggeunderlag,soveposer,puter, mat og klær til camping pakkes inn i bilen, sammen med ungene.
Posten er stoppet, alarmen er satt på og dørene låses for noen dager.

Turen er begynt og høy musikk og unger som småkrangler er deilig.

Etter noen timer i en varm bil, med unger som er lei av å sitte stille er temperaturen blitt høy. Endelig er ferieplassen for noen dager nådd.

Og nå begynner moroa!! Ungene spretter utav bilen og med hver sin 50-lapp i lomma,forsvinner de ut på oppdagelsesferd.

En ørliten pust i bakken med stillheten i ørene, før teltet pakkes ut av bilen. Og pakka med stenger legges utover på bakken. Dette blir en lek, tenker jeg.
Etter to timers kamp med stenger og duk, er teltet oppe og liggeunderlag, poser og puter står for tur ut av bilen.

En pute mangler. Pyttsannpytt, den tjukke ullgenseren kan jeg bruke som pute.

Telt med alt man trenger til å sove, er i havn. Nå er det mat og alskens ting som skal bæres inn. Ungene var innom for å få en 50-lapp til,fordi de trengte noe å drikke.

Endelig ferien er i gang.

Vann er kokt opp på primusen og kaffekoppen er fylt til randen med mørk væske, som smaker ferie.

Og her kommer ungene og vil ha mat.
Vi legger utover ett teppe og spiser mat i sola. Etter å hjulpet å rydde, forsvinner ungene og jeg sitter med kaffien og nyter stillheten.

Det går ett par timer, ungene er innom  og sier hei innimellom og ellers er do-fasiliteter lokalisert og butikken er inspisert.

Det er tid for litt grilling. Vi tenner en gangs grillen og ungen får beskjed om å hente maten. "Mamma, det er maur i maten" sier ungen. Kjølebagen ble satt i skyggen, bak teltet og lokket var på en finurlig måte, ramlet av.
Den første butikkturen var ett faktum.

Da vi var gode og mette, og ungene hadde hatt seg en tur, var det tid for å legge seg. Ungene i hver sin sovepose med lommelykt og hvisking og tisking om dagens opplevelser.
Og jeg prøver å finne en stilling på dette ultratynne liggeunderlaget, som ble anbefalt på en sportsbutikk, og på en pute som er laget av en genser, som klør på kinnet, når jeg blir varm.
Hurra, dette blir en god natt....
Ungene sovner etterhvert og jeg ligger der i mørket og tenker på kjølebag full av maur. Og hører plutselig summing, av en mygg eller to. Akkurat hva jeg trengte nå!!!
Jeg får slått ihjel to stykker som hadde tenkt å stikke hull i skinnet mitt. Og hadde jeg visst at det ville komme 80 mygg i begravelsen, hadde de nok fått leve.

Natta går sent, litt søvn blir det, på det ultratynne liggeunderlaget og ullgenser-puta.

Ungene spretter opp med sola og vil ha mat. Det må vi vente med til kafeen åpner, men det er flere unger som er oppe, så de forsvinner en stund.

Jeg rydder litt og lufter soveposer og ser på klokka og tenker det skal bli godt med ordentlig kaffi på kafeen.

Kaffien på caféen er så sterk at jeg lurer på om jeg kommer til å blunke før på ettermiddagen.Litt melk og sukker, gjør den litt mildere. Men maten er god.

Ettermiddagen går med lek og moro for ungene. De har funnet noen som skriker høyt og koser seg gløgg.

Kvelden kommer og vi spiser middag på caféen.Det ser ut som det skyer til, og solnedgangen blir ekstra vakker.

Vi går for å legge oss, på det ultratynne liggeunderlaget og ullgenser-puta klør i kveld og.
Vi er passelig utslitte av det siste døgns opplevelser, og sovner raskt alle sammen.

Noen timer senere våkner jeg av merkelig lyder. Det er begynt å regne.
Jeg banner lydløst og prøver å finne meg en annen stilling for å sove litt til. 
Da jeg våkner igjen, er det sluttet og regne lite. Det bøtter ned.

Etter frokost på caféen, bestemmer vi oss for å dra hjem, da værprognosene har snudd og det er meldt regn de neste dagene.

Soveposer, puter Og de ultratynne liggeunderlagene pakkes ned og legges i bilen. Ullgenser-puta blir igjen brukt som genser,så jeg slipper å bli klissklass mens jeg pakker resten.
Alt er pakket, foruten teltet, som er klissvått.
Jeg sitter i bilen og hører litt på regnet som trommer på taket og manner meg opp til å pakke ned teltet.

Endelig hjemme om kvelden, blir bilen tømt, og telt hengt opp til tørk og bagasjerommet står oppe for det må tørkes opp. Ungene sitter på hver sin pc og TV står på. Jeg finner frem min pc og slår den på. Finn.no blir funnet frem og jeg skriver pent brukt telt med ett par døde mygg inni, for salg. Det må bare tørkes opp.



Kos i kveld og

Ungene og jeg dro ut på øya i kveld også...
Vi fikk masse mat og kos med noen av de vennene jeg har hatt lengst...

Det ble en kveld med noen overraskelser....❤❤
Og gamle bekjentskaper som ble oppdatert....

Og da vi kom hjem, måtte 1 av 3 små sove litt på armen min...

St.hans feiring

St.hans feiring på Tromøya med gode venner med bål som ble tent kl ti.

Før det grillet vi med gode venner

Vi ble etterhvert ganske mange rundt bordet med mye latter og skravlings om riktig gamle dager...

Ungene traff venner og familie der ute og lekte og skravla.....

Jeg traff mange av mine, som gjør godt for kropp og sjel...

Det ble skrekkelig sent, i godt lag. Bålet var ikke brent ut, da vi tenkte på hjemveien...

Vi tok noen bilder på hjemveien og snakket om opplevelser og inntrykk fra kvelden..

Jeg har hatt det flott med riktig gamle venner og ikke fullt så gamle venner...

St.hans og feriemodus

Første dag av mange vekkeklokkefrie dager og her var huset musestille til kl var over 9.
Jeg er ufattelig morgengretten og liker ikke å høre om eller diskutere verdensproblemer om morgenen, og dette vet ungene godt. De diskuterer sjelden noe før kaffien er inntatt....😉

Men da Mini'n sto opp, kom han hoppende inn i stua og lurte på om det var bål i kveld....❤
Selv om jeg ikke var helt våken, delte vi gledene om st.hans og bålbrenning, under teppet på sofaen.

Så her sitter han og jeg i hver vår ende av stua, han foran tv og jeg med kaffien på bordet og nyter lyden av disney-kanalen.... og stillheten....
Uten "gå og kle deg, jeg må smøre niste, ta på sko og jakke, VI MÅ GÅ NÅ,FOR Å REKKE SKOLEN "

DE neste ukene skal vi ikke rekke noe som helst... vi skal bare nyte dagene og ta en titt utav vinduet på morgenen og se på været og planlegge dagen utifra været og humøret....og hva vi har lyst til....
Men vi starter ferien med st.hans feiring med gode venner i kveld.
Ha en god st.hans, lesere og la dagene gå litt senere enn vanlig.

Bloksberg-tur

Siden jeg drar til bloksberg i morgen, tenkte jeg å gå over kosten og se at alt var i orden.... og den ble rett og slett kondemnert....
Så nå var gode råd dyre, med flytur nært forestående....
Som en gudegave, fikk jeg ny kost nå i kveld.. .
Og den er nå gått over og godkjent..
Så da er turen til bloksberg sikret til natta...😉😉😉

Nye norske jordbær til dessert er rett og slett godt....
Prøv og si jååbæ...
Det er noe av min dialekt....
Det er ganske vittig når en østlending skal si jååbæ....

Dagen er fullbrakt

Har bare en ting og si om dette....
Den som ikke kan spise makrell uten poteter, skulle ikke hatt mat....

Broren min ringte og lurte på om jeg ville ha.... behøver aldri og lure på om jeg vil ha makrell.... Jeg hentet 6 og steker nå 2.....

En himmel på jord

Det er så mange fantastiske ting som har skjedd den siste tida...
Men idag tok Mini'n Og jeg en tur ut på øya, for å kjenne på sjøtemperatur og kjenne lukta av sjø og saltvann.

Vi var innom på butikken og handlet litt strandmat og ny bøtte og spade.
Jeg hadde ingen kniv som egnet seg for hard plaststrips. Da fant jeg en stein og kuttet løs spade og rive fra bøttehåndtaket.😜 Mini'n gjorde store øyne og syntes jeg var dritkul, som kunne gjøre det sånn.

Mini'n badet og svømte litt forsiktig under vann og koste seg til han ble kald.

Da var det tid for mat.

Og måkene fikk også litt...

Etterhvert fikk vi familie-besøk der ute... ungene badet og vi voksne fikk være voksne en liten stund...

Men da en stor svane kom svømmende, trakk vi oss tilbake og dro hjem...
Har jeg nevnt at jeg er livredd alt av fugler, forutenom måker.

Dette er himmel på jord, for alle som trenger litt hvile for kropp og sjel...❤
Ha en fin kveld lesere.

Høggsulten og utålmodig

Uten mat og drikke, duger helten ikke...
Uten påfyll i hverdagen, går lageret tomt...
Og for en stund nå, Har jeg gått på reserver, reserver jeg ikke visste jeg hadde en gang.. .

Men nå er det påfyll som gjelder...
På mange plan...

Men søvn kjennes det ut som jeg får alt for lite av...
Og avogtil er det ufyselige tanker som gjør nattesøvnen vanskelig.. .
Og avogtil er det de flotteste tanker, som gjør til at søvnen finner noen andre å besøke....

I disse dager er det overraskelser på løpende bånd og det er ikke ofte jeg mister munn og mæle, men det har jeg gjort ett par ganger denne uka..

Jeg tror ikke jeg vinner i lotto denne uka heller.... for det kjennes ut som jeg allerede har vunnet...

Klikk klakker eller støvler og sydvest

Regnvær er for spesielt interesserte. Og idag bøtter det ned her på Sørlandet.... rett og slett bøtter ned.

Og grunnen til at jeg ikke liker regn....
JEG ER IKKE VANNTETT!!!
Jeg blir kald og alt skal skje i ei viss fart for å slippe å bli våt.

Og vannpytter har en tendens til å gå til angrep på meg. Våte sko og sokker er altså noe jeg kan klare meg godt uten... .

Så idag tror jeg at jeg tar på meg klikk klakker.... da renner vannet like fort ut som inn!!!

Lag dere en god dag, enten med klikk klakker eller støvler og sydvest.

Hadde ikke raua hengt på....

Konsentrasjon er fransk og betyr tåke.
Kjørt unger,ett møte, noen tlf, litt husarbeid, masse kaffi med både melk og sukker, nytt møte, og henta Mini'n.
Ingen mat på meg... det har jeg glemt...
Ingen klesvask... og det er ikke fordi jeg ikke har klesvask.. . Det er fordi jeg har glemt det....
Ingen butikk-tur... fordi jeg ikke husket hva jeg trengte...
Fikk ikke vasket golv... for såpe var en av de tinga jeg skulle ha på butikken....

Jaja, hadde ikke raua hengt på, hadde jeg nok glemt den og....

Noen dager er bedre enn andre ❤❤❤

To mandager på ei uka

To mandager på ei uke og ingen tirsdag...
Eller var det to søndager og ingen mandag...

Når mandager er hellig, med stengte butikker og ingen skole, da går det helt på tverke for meg.
Da må computeren,les topplokket, omprogrammeres.

Mini'n har bading hver mandag og badetøy ble funnet i går kveld.
Da jeg var på vei ut på kjøkkenet,for å finne en pose til dette hersens badetøyet som han trenger på mandagene, husket jeg at det var en dag for sent. Og som om ikke det var nok,så husket jeg at det var siste gang før ferien, forrige mandag...

Jeg tror jeg tar omprogrammeringen med en stor kopp med kaffi og beina på bordet og lar mandag være mandag.. .igår.....

Lag dere en fin mandag, ehmm, tirsdag....

Bursdag, tømmerhogging og annen galskap

Idag var det feiring av Lisa's bursdag.
Ho fikk smykke av kronestykker av en onkel og tante.

Men når storebror begynte og skjære ned ett tre, med håndsag, ble blodtrykket til madam Mim litt høyere enn vanlig.

Alt i alt en flott helg med mange opplevelser og mye erting❤
Ha en fin kveld, lesere.

Flaks... gørrheldig... hurra...

Det siste året har vært så tøft,at jeg ett sted på veien, lurte på om jeg ville klare og stå oppreist...

Den siste uka er forhåpentligvis starten på gode tider... og hvis ikke, blir det godt å tenke tilbake på...

Den ene ungen fikk flyttet sine papirer fra Rikshospitalet, til Drammen fordi vi ville følge legen...

Den andre ungen får den letteste operasjonen for hjertet sitt....

Og jeg.. .Jeg fikk en tlf igår fra fortida,som gjorde godt for sjela...
30 år siden sist... en klem og ett hei og en oppdatering, så er 30 år borte...
Fantastisk.. ..
og en god kamerat som gjorde det mulig....

Og hvis noen lurer på om jeg vant i lotto i helga, så kjennes denne uka som en stor lottogevinst...

Jeg er gørrheldig med venner og har flaks med tilfeldigheter....
og da blir det hurra.

En god søndag,til dere lesere.

Smil og rå latter

Den mellomste skulle på båt-tur med grill idag og ho fikk låne kortet på butikken og kom ut med en dobbel pakke smil til meg....
"Nå kan du gå hjem og kose deg med kaffien" sa ho...
Så her startet dagen bra...

Så får jeg dette bildet av assistenten til Mini'n, med følgende tekst "Det er bedre å få tilgivelse enn tillatelse"
At ungen trengte en klipp, var det ingen tvil om....
Men at assistenten tok ungen med til frisøren, er jo rett og slett GULL....

Og når resultatet er dette, er det lett å forstå at denne assistenten er verd sin vekt i gull...
Jeg er så ubeskrivelig heldig med personale ved vår skole...

Sorg og glede hånd i hånd

Igår var det ett år siden det beste menneske jeg noen gang har kjent,døde. Min pappa var den beste pappaen noen kunne ha. Vi var 5 søsken som vokste opp sammen og han gjorde aldri forskjell på oss. Pappa og jeg hadde mange hemmeligheter,som han tok med seg i grava og de er gode å tenke på nå.

Lisa fyller 16 år i morgen.
Og i morgen natt er det 16 år siden min pappa sto ved min side, da Lisa holdt på å dø av en alvorlig hjertefeil.
Han kom inn på sykehuset midt på natta, for å være hos meg da det var mest kritisk. Han fulgte opp de neste 3 ukene, som vi tilbrakte på Rikshospitalet. Da Lisa ble operert da hun var 2 uker, satt han på telefonen, for å høre hvordan det gikk. Han sa med sin mest rolige stemme, det vil jo helst gå bra, Trulte. Han kalte meg for Trulte da jeg var liten og når ting var alvorlig da jeg ble voksen.
Og det gikk bra.
Da jeg dro hjem med en baby legene ikke trodde ville bli 6 måneder, passet han på oss som vi var gull.
Lisa måtte ha 2 store hjerteoperasjoner til før hun var 5 år, og pappa og bestefar var der og ordnet alt praktisk for oss disse årene.

Nå er de kunstige delene Lisa har, blitt veldig slitt og idag var vi til kontroll på Rikshospitalet.

Lisa's pappa og jeg vekte sola og dro avgårde 05.15.
På Rikshospitalet møtte vi vår fysioterapeut og koordinator som også var i Oslo, på kurs. Hun er mer enn koordinator og fysioterapeut for oss, hun er en våre viktigste støttespillere og nærmest for familie å regne.

Hun er en stor ressurs for hele familien og ungene er veldig glad for og i henne.

Etter alle undersøkelser var over, fikk vi dommen.
Lisa må opereres igjen,da den kunstige klaffen nå er slitt og den kunstige lungepulsåren trenger en nærmere sjekk.
Men gleden er stor, denne gangen slipper hun trolig med ett arr i armen, i stedet for åpen hjertekirugi.
❤❤❤❤❤❤

Vi feiret med middag og all verdens desserter på Furulund Kro på vei hjem.
Etter nesten 12 timer i farta,var det godt og komme hjem til Sandra og Tom.
Tusen takk til våre støttespillere og pappa i himmelen, som nok følger med og holder ett øye med oss enda.

Skodilla har jeg ikke

Da Mini'n var levert på skolen,så jeg at det sto ett menneske jeg verdsetter høyt, ved bilen min.
I forrige uke,da vi skulle i begravelse,spurte jeg på Facebook om noen hadde kjolesko for salg, da det ikke er det jeg bruker mest.
Min venn ved bilen, ville gi meg sprett nye kjolesko.

Jeg har aldeles ikke skodilla og elsker barbeint-livet, men omsorgen og omtanken bak denne gaven, kommer jeg aldri til å glemme.

Og neste gang jeg skal ha på meg kjole, har jeg to par og velge mellom.
😜😜😜❤❤❤

En fin dag ønsker jeg dere lesere.🌞

En dråpe i havet

Det er mandag.... og starten på en ny uke... og forhåpentligvis en god uke...
Da jeg startet denne bloggen, var det fordi jeg rett som er,er for stor i kjeften.

Og nå sitter jeg her og har fra 50 lesere og oppover hver dag. 🌞

Bloksbergposten på Facebook fikk mange likes igår.❤

Dette er gøy for meg. ⚘

Lik og del innleggene, så skriver jeg mer.

Denne uka byr på mye for oss og dere vil få lese om det etterhvert.

Lag dere en god mandag morgen,så skal nok jeg holde dere oppdatert på vårt ganske uvanlige hverdagsliv.

Noe av hva helga mi, har bydd på

Når jeg trenger ett pusterom og tid til ettertanke, gjøres det,hvis mulig, ved havet eller i bilen. De siste dagene har bydd på havet og nesten 50 mil i bil.

Biltur i altfor mange varmegrader, med sjåfør som ikke tåler air-condition, kan være utfordrende.

To små sorte lam med hvit hale, var verd en stopp.

Og en hvit ku,som var like interessert i oss,som vi i den.

Og helga avsluttet med grillmat,sammen med den vakre skapningen og eieren.

Ha en god søndagskveld, lesere.❤❤

Natta og stillheten

Det er sent,Altfor sent...men stillheten om natta, vet bare de som elsker den,om.
Bildet er tatt sent igår kveld og her sitter jeg og tenker på ett av de mest fantastiske stedene jeg vet om,sammen med noen av de beste menneskene jeg vet om.

Vakre kvelder på vei hjem, må man ta bilde av.

Denne unge herremannen viste meg i kveld at man kan dra på skattejakt og finne mange slags skatter og minner og ta med hjem.

Minner og skatter som varer evig

Og sjøen er rekreasjon for alle som elsker den.

Og når kveldsmaten ser slik ut, sammen med gode mennesker, er lykka fullkommen.
Sov godt, lesere fra en natterangler som elsker stillheten om natta.

Kleint stekt flesk

Her er ettermiddagen tilbrakt, i godt selskap med bikkja...

Han hadde vett til å trekke inn i skyggen, mens jeg....nei seriøst, Her skulle flesket brunes....
Knallrosa ble det.... og sikkert ett par nye eller ihvertfall oppfriska fregner...

Her skal andre ting gjøres.
Kos dere, lesere.

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
hits