Da jeg var 16 år, hadde jeg opplevd mye ett barn burde vært foruten. Jeg begynte på sjømannsskolen og skulle ta utdannelse der,så jeg kunne dra ut i verden.
Etter 2-3 måneder ble jeg syk. Jeg kunne nesten ikke gå. Etter ett halvt år ut og inn på sykehus, uten at legene egentlig fant ut hva som feilte meg, sa en lege “du blir nok sittende i rullestol før du er 30.”
Min bestefar satt i rullestol i over 40 år,kanskje mer,av sitt voksne liv. Han var min klippe,men jeg ønsket meg ikke hans liv.
Jeg var oppdratt til å være høflig,så at jeg tenkte at legen kunne kysse seg i raua,sa jeg ikke høyt.
Da jeg ble 19,ville den gang Trygdekontoret gi meg uføre. Da sa jeg høyt at det kom faen ikke på tale.
Jeg hadde da ikke mindre enn to jobber,men ble sykemeldt hver vinter i en årrekke. Jeg kastet inn håndkleet Da jeg var godt passert 30 og var hjemme noen år på rehabiliteringspenger og senere på tidsbegrenset uføre.Etterhvert tok rastløsheten meg og jeg spurte Nav om jeg kunne begynne på skole. Storbilskolen tok meg vel i mot.
Det gikk jo ikke det heller med unger som krevde sitt,hjemme.
Jeg søkte omsorgsstønad i kommunen og fikk avslag på avslag. Så fikk jeg overgangsstønad noen år,helt til saksbehandling ble flyttet til ett annet fylke. Da ble det avslag på det og.
Da alt raknet økonomisk fikk jeg hjelp fra høyt hold i kommunen, og ved hjelp fra nav fikk jeg aap.
Da nav og min saksbehandler leste min historikk, ristet de oppgitt på hodet,sammen med min lege, og var enige om at nå fikk det være nok. Dere skulle hørt tordentalen til min lege,som har hatt meg på pasientlista i nesten 40 år.
Nå er jeg ufør, og det er flaut for mange og si, og det syntes jeg og.
De årene jeg gikk på rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uføre, spurte folk hva jeg gjorde. Svaret var alltid at jeg var hjemme med ungene. Aldri at jeg var for syk til å jobbe.
Jeg er stort sett sett på som blid, ressurssterk og vennegjengens klovn og altmuligmann. MEN jeg er ikke ute når jeg er syk. Jeg kan ikke kjøre bil,når beina ikke vil bære. Andre etasje i huset mitt blir ikke alltid brukt av meg,fordi beina ikke bærer i trappa. Dette har det til nå, bare vært de aller nærmeste som har visst.
Husk at de aller fleste som er uføre, har grunner du ikke vet om.
Så vær grei og vis noen at du bryr deg idag.
