Ett av barnebarna mine er blitt så stor, at det er kjedelig hos mommo.
Og selvfølgelig er det det. Jeg syntes også det var kjedelig hos besteforeldre.
Det er helt normalt.
De var jo steingamle og utgått på dato.
Og de sa som jeg gjorde til min, “gå og finn på no.”

Da kvelden kom, tenkte jeg på dette, gå og finn på no. Når mine besteforeldre sa det,mente de gå ut.
Jeg fikk klatre i eple-treet og spise de sureste eplene, som ikke var ordentlig modne. Hvis jeg ramlet ned, var det ett godt besteforeldre-fang og få trøst og en plasterlapp,hvis det trengtes.Jeg fikk gå og bade med venner alene. Jeg fikk renne på akebrett langs jordene, som om sommeren var ett ypperlig sted for å leke gjemsel.Vi lagde kongle-kuer og plukket blomster i veikanten.Vi lånte en sykkel, som var altfor stor og syklet utfor de største bakkene. Vinterne var det også vilt,med fart og spenning. Vi hang etter bussen på skoa, og lånte en spark og sparket det forteste vi kunne med minst 3 på sparken. Jet-ski hadde vi og klatret opp på fjellet og rant utfor. Vi fikk en blings på trappa,det vi lekte. Og av besteforeldre enten det søteste jordbær-saften eller den sureste rips-saften. Og avogtil en pærebrus fra jordkjelleren,som også inneholdt svære vev-kjerringer.Der gikk ikke vi barnebarna inn.

Barnebarn av 2023,kan ikke gjøre alt det vi gjorde.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men når mine barnebarn vil høre om hvordan jeg hadde det da jeg vokste opp,blir mommo-hjertet mykt. Mine barnebarn vet hva en kongle-ku er, de kan spille vri-åtter, og de får lov å rote i mommos gamle minner. Men de får lov å kjede seg også. Å kjede seg litt, har alle godt av. Det blir ingen kreativitet, hvis ingen kjeder seg.

Da jeg var 16 år, hadde jeg opplevd mye ett barn burde vært foruten. Jeg begynte på sjømannsskolen og skulle ta utdannelse der,så jeg kunne dra ut i verden.
Etter 2-3 måneder ble jeg syk. Jeg kunne nesten ikke gå. Etter ett halvt år ut og inn på sykehus, uten at legene egentlig fant ut hva som feilte meg, sa en lege “du blir nok sittende i rullestol før du er 30.”
Min bestefar satt i rullestol i over 40 år,kanskje mer,av sitt voksne liv. Han var min klippe,men jeg ønsket meg ikke hans liv.
Jeg var oppdratt til å være høflig,så at jeg tenkte at legen kunne kysse seg i raua,sa jeg ikke høyt.

Da jeg ble 19,ville den gang Trygdekontoret gi meg uføre. Da sa jeg høyt at det kom faen ikke på tale.

Jeg hadde da ikke mindre enn to jobber,men ble sykemeldt hver vinter i en årrekke. Jeg kastet inn håndkleet Da jeg var godt passert 30 og var hjemme noen år på rehabiliteringspenger og senere på tidsbegrenset uføre.Etterhvert tok rastløsheten meg og jeg spurte Nav om jeg kunne begynne på skole. Storbilskolen tok meg vel i mot.
Det gikk jo ikke det heller med unger som krevde sitt,hjemme.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg søkte omsorgsstønad i kommunen og fikk avslag på avslag. Så fikk jeg overgangsstønad noen år,helt til saksbehandling ble flyttet til ett annet fylke. Da ble det avslag på det og.

Da alt raknet økonomisk fikk jeg hjelp fra høyt hold i kommunen, og ved hjelp fra nav fikk jeg aap.

Da nav og min saksbehandler leste min historikk, ristet de oppgitt på hodet,sammen med min lege, og var enige om at nå fikk det være nok. Dere skulle hørt tordentalen til min lege,som har hatt meg på pasientlista i nesten 40 år.

Nå er jeg ufør, og det er flaut for mange og si, og det syntes jeg og.

De årene jeg gikk på rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uføre, spurte folk hva jeg gjorde. Svaret var alltid at jeg var hjemme med ungene. Aldri at jeg var for syk til å jobbe.

Jeg er stort sett sett på som blid, ressurssterk og vennegjengens klovn og altmuligmann. MEN jeg er ikke ute når jeg er syk. Jeg kan ikke kjøre bil,når beina ikke vil bære. Andre etasje i huset mitt blir ikke alltid brukt av meg,fordi beina ikke bærer i trappa. Dette har det til nå, bare vært de aller nærmeste som har visst.
Husk at de aller fleste som er uføre, har grunner du ikke vet om.
Så vær grei og vis noen at du bryr deg idag.