Han har vært tenåring i to år, og gjør mamma-livet mitt lett å leve. Snill og grei og masse omsorg har han.
Han sto opp til gaver og kake til frokost. Han kikket på meg og sa “det er ikke greit.” Men kakene ble fortært,før han dro på skolen.
Og fredags kosen har han bestemt, så det blir en fin kveld.
Vi har tid til det vi skal egentlig, men roen blir ikke den samme og kaffikoppene blir ikke mange.
Men det er sol på palmekysten, så forsovelse med sol på, er bedre enn forsovelse med regn på.
Middagen er endelig ferdig. Maten er lagt på fat og bordet er dekket. Gjestene som kom litt tidligere,nyter lukta fra kjøkkenet. Du har gått ut og inn der i ett par timer og forberedt mat. Kjøkken-vifta har stått på like lenge. Gjestene setter seg ved bordet, og noen av de hjelper å sette maten på bordet. Og vifta blir slått av. Den følelsen av stillhet, er himmelsk.
Slik er det å bo i en byggeplass og.Det er bare en ting, det er ikke du som bestemmer når vifta skal slås av.
Dernest er jeg dyre-eier og eier av ufattelig mye dyrehår.
Jeg har ett hus som gikk fra å være en fredelig plett med skog rundt, til å være en byggeplass for ny havn i kommunen jeg bor i,med bygging av ny vei til havna rett på utsida eiendommen.
Jeg er godt passert 50,med ADHD og Tourette. Diagnosene fikk jeg som 47 åring.
Nå skal jeg bruke tid på å sette meg inn i hvordan blogg funker, og tips mottas med takk.
Vi sees.
